Tid for intervju med Pål Kragset
Hvordan ble du introdusert for 2.4mR ?
Dere forstår sikkert at en så utrolig beskjeden person som meg aldri ville finne på å la seg intervjue frivillig, men nå har altså sjefene bestemt rekkefølgen på intervjuobjektene. Da må jeg nok til pers.
Far introduserte meg til seiling i 1943, på sommertur med familien i færing fordi vinden var gratis. Selv om jeg bare var tre år, så husker den spesielle stemningen og lydene da jeg ble lagt til å sove under ei fokk i fremskuten. Det må ha gjort et sterkt inntrykk, for det er ett av mine aller første minner. Bestefar brukte mye av sommeren 1951 til å lære meg detaljene. Han innprentet meg at hvis jeg ikke kunne seile, så ville jeg ha små sjanser i livet. Siden har jeg vært «selv-introduserende».
At jeg kom borti 2.4 var tilfeldig. En gang på 80-tallet oppfattet jeg at noen nedskalerte America’s Cup båter som var spesialberegnet for funksjonshemmede skulle introduseres i Norge. Jeg hadde jobbet med tilrettelegging i skolen, så jeg syntes at det var et fint tiltak.
Omkring 15 år senere tok formannen i Ålesunds Seilforening, Johan Magne Petersen, opp spørsmålet om vi burde gjøre noe for handikappede. Han startet 2.4mR i Ålesund. Penger til handikapsatsing fantes ikke. Jeg visste tilfeldigvis at en av mine kollegaer i kommunen stod i fare for å brenne inne med noe støttemidler til «tilpasset» idrett. 25.08.2001 sendte vi inn en flott 5-siders søknad med mange fargebilder hvor vi la ut om hvordan vi ville hjelpe alle de funksjonshemmede som satt i kø i sine rullestoler i Nørvevika og trippet etter å få seile. Pengene kom, foreningen kjøpte NOR 96 og formannen kjøpte NOR 87. Vi hadde ikke peiling på bruktpriser og betalte nok, for å si det slik. Jeg prøvde en av de flytende rullestolene, uten å bli spesielt hekta.
Vi fant ingen funksjonshemmede som ville seile. En mulig kandidat spurte om hvem andre som skulle seile i denne klassen. Vi forsikret han om at dette var en ren handikapklasse hvor han ikke ville risikere å måtte seile mot funksjonsfriske. Han svarte at han i grunnen var nok funksjonshemmet om han ikke også skulle vise det fram ved å seile i en handikapbåt. Han foretrakk å seile regatta i Norges desidert største handikapklasse; LYS, hvor det til og med er tillatt å ha med hjelp om bord.
Båtene ble sjøsatt en gang og så satt på land. Vi informerte Ålesund kommune om at vi hadde brukt en tilsvarende pengesum til et handikaptoalett, og det var greit. Formannen solgte sin båt til en Drake-seiler som han kjente i Oslo. NOR 96 blåste overende og skadet masta, uten at noen hadde husket på forsikring. Det ble raskt bygget et lite skur av lekter med presenning rundt, rektangulært og med møne, slik at ingen skulle forstå at det var en båt som stod der. En måtte bare få fiaskoen ut av øye og forhåpentligvis ut av sinn. Der stod den i mange år.
Omsider vedtok styret at en måtte prøve å bli kvitt styggedommen. Da hadde jeg lest meg opp og gremmet meg kraftig over at vi hadde misforstått så grundig på grunn av den voldsomme handikapsatsingen på Øst- og Sørlandet og den ensidige markedsføringen i alle media. Jeg tilbød foreningen litt over halvparten av det de ville ha for båten mot at jeg i tre år skulle prøve å få i gang en 2.4-klasse i Ålesunds Seilforening. Målsettingen var å satse på funksjonsfriske fordi båttypen hadde dødd ut i nesten alle de foreningene som hadde satset på funksjonshemmede og var på klar retur i de få som var igjen. Tilbudet ble godtatt.
En båt er ingenting. Ved tre båter over to år setter Ålesunds Seilforening opp serieseilaser for klassen det tredje året. Harald ble kontaktet, han formidlet en svært rimelig båt til Ola og vi fant tilsvarende båter til Jan Atle og Peter. Med slike personer på laget tar ting av. Vi kjøpte opp båter, jeg reparerte, og vi solgte videre etter hvert. Slik oppstår de fleste lokale klasser, med unntak av at vi var fire som spleiset. Oftest er det bare en person som finansierer og gjerne taper på de 4 – 5 første båtene. Det er mest effektivt, for seilere er vaksinert mot å bli enige om båttype.
Et naturlig antall i ÅS bør være 30 båter, det samme som for 12,5-ere. Hvis det skjer, så har langt flere enn de mest ivrige kommet med, så da blir det 10 – 12 båter i serieseilasene og klassen vil fungere. Når en får opp litt volum, så må en ikke la seg irritere over at færre enn halvpartene deltar hver gang. De har jo annet å bestille, og i LYS deltar jo nesten aldri flere enn 10 % av flåten.
Hvilken båt seiler du og hva slags utstyr benytter du ?
Jeg seiler NOR 118 som jeg kjøpte ny i 2010. Jeg startet med NOR 96 og har underveis eid NOR 47, 56, 94, 81, 112 og 124. Jeg har nå kjøpt og vil sette NOR 117 i topp stand og prøve den ut som alternativ til NOR 118. Det er en 2004-modell, og da skjønner dere hvorfor. 9 båter er jo noen, men jeg har eid enda flere 12,5-ere og snekret uendelig mye mer på dem enn på 2.4. Tur/havseilere har jeg avviklet. Jeg har Charger, Superspar og NEB master og en mengde seil, flest North, og jeg seiler med sprayhood, Velociotek og «treningsslynge» i stedet for sete. Om jeg bør sette på igjen løygangen er jeg usikker på. Seiltrim og strategi gir mye større utslag enn valg av utstyr, men det ligger litt teknisk moro i å spekulere på utstyr og vekter også.
Hva skal du seile i 2015 og hvilke mål har du satt deg ?
I tillegg til treningene bør jeg for rekrutteringens skyld stille opp i lokale serie-regattaer, KM og NM i 2.4 og helst også i 12,5kvm, og så er det noen NC-er, Nordisk og VM i 2.4. Omkring 32 regattaer aktuelle for meg, men familieforpliktelser må ofte gå foran. Målet for 2015 er det vanlige; finne tid. Seilemessig prøver jeg å seile fortere, høyere, smartere og ikke miste fart i slagene. Hvis det skulle vise på resultatlistene, så er det en bonus, men det er ikke livet om å gjøre.
Hvorfor mener du andre bør seile 2.4mR ?
Hva jeg mener betyr svært lite, men hva jeg gjør kan bety litt. Jeg foretrekker entype eller regelbåt fordi det blir kniving på fart og høyde, rimelig samlede felt og taktiske valg rundt merkene. Med regelbåt får en i tillegg gleden av å kunne jobbe lovlig med utstyret. Jeg bidrar i klasser med så rimelige båter at det blir store felt lokalt (brukt < kr. 100.000), og lette nok til å bli slept etter en vanlig personbil (< 1.200 kg), slik at en kan seile sammen med likesinnede andre steder.
Klasser kommer og går. Det viser seg alltid at båttypen teller langt mindre enn to andre faktorer, ildsjeler og miljø, hvorav det første er desidert det viktigste og en forutsetning for det siste. Ildsjeler kan ikke vedtas, men etter noen års innsats fører de gjerne med seg at de nødvendige fasiliteter kommer på plass og at folk samles og skaper miljø. Det er helheten som påvirker om folk kryper ned i den gammel-vakre seilmaskinen 2.4mR eller satser på en av de andre og mer komfortable og raske, men oftest mindre trimbare båtene.